Sorenskriver (også kalt tingskriver).
I. Skriverstillingen ble opprettet ved kongelig forordning av 31. juli 1591 ( NRR III s. 201) etter begjæring fra den norske adel under Christian IV’s hylling i Oslo tidligere samme år ( Akts. no. st. hist. I s. 111.) Dette var en konsekvens av at det året før var blitt bestemt at bygdetinget (se dette) skulle være regulær førsteinstans i et nytt hierarkisk oppbygd rettsapparat ( NRR III s. 134 ff.). Bygdetingets nye status medførte imidlertid uvante og tunge byrder for tingets dømmende organ – lagretten (se dette). Sorenskriveren skulle være lagrettens hjelpesmann og virke som bygdetingets sekretær, men han fikk ingen domsmakt. Ifølge brevet av 1591 kunne han imidlertid gi lagretten råd. ... II. Allerede i 1592 var det blitt bestemt at sorenskriver skulle underholdes ved sportler og en fast årlig avgift som ble pålagt allmuen: sorenskrivertollen. Bestemmelsene fra 1592 ble inntatt i C.4. no. lov, som bestemte at sorenskriver skulle ha 4 skilling for hvert brev han skrev for allmuen, og at sorenskrivertollen skulle utredes med 4 skilling av hver fullgård og 2 skilling av halv- og ødegårdene (C.4. no. lov I, 4). Les mer …
Læstadianere, religiøs bevegelse innenfor statskirken. Læstadianerne har navn etter den svenske presten Lars Levi Læstadius, som i 1840-årene ble opphavsmann til en vekkelse særlig i den samiske og kvenske befolkning på Nordkalotten. Læstadianere kom tidlig til Finnmark (1846–48) og fikk stor betydning for sosiale og kulturelle forhold i Nord-Norge. Læstadianere ble sterkt omdiskutert i forbindelse med dramatiske hendelser i 1852 (« Kautokeino-opprøret»), men fikk likevel stor spredning i Troms og Finnmark i årene som fulgte. Læstadianerne er delt i flere retninger, men alle legger stor vekt på skriftemål og nattverd, forkynnelse, religiøs autoritet og streng livsholdning. I begynnelsen var også den ekstatiske fromhet et merkbart trekk ved læstadianere. Les mer …
Lappekodisillen, tillegg til grensetraktaten av 1751 mellom Danmark–Norge og Sverige. Lappekodisillen tok sikte på å regulere en rekke problemer som oppsto som følge av at den nytrukne grensen på strekningen mellom Femunden/ Jemtland og Nordishavet skar igjennom en rekke samiske bruks- og bosettingsområder. I første rekke hjemlet lappekodisillen de nomadiske flyttsamene fortsatt rett til fri ferdsel og overflytting med sine reinhjorder. Flyttsamene måtte imidlertid velge statsborgerskap i det ene eller andre riket – ut fra nærmere bestemmelser om lokaliseringen av deres vinterbeiter – og de måtte for ettertiden betale leie for bruken av den andre statens grunn, og i forveien oppgi antallet rein de flyttet med. Mot en mindre avgift ble flyttsamene dessuten sikret rett til visse tilleggsnæringer under sine sesongopphold, til fiske og kobbefangst i havet på norsk side, og til jakt og fiske i ‘lappmarkene’ på svensk side. Dessuten inneholdt lappekodisillen særregler for en egen, begrenset samisk rettspleie, vedrørende tvistemål utløst av selve sesongflyttingene. Les mer …
Brigantin med råtoppseil Ill.: K.R.
Brigantin ( italiensk brigantino, sjørøverskip) eller skonnertbrigg, et tomastet, mindre fartøy, som før midten av 1800-tallet førte råseil på fokkemasten og gaffelseil (det såkalte brigg-seilet) på stormasten. Senere fikk stormasten 1–2 toppseil på rær, samtidig som fokkemasten i enkelte tilfeller ble utstyrt med et gaffelseil (kalt gaffel- eller skonnertfokk). Jamfør seil. Les mer …
Sommersiden av en primstav.Ill.: K.R.
Primstav, kalenderstav av tre, brukt i middelalderen og noe inn i nyere tid. Primstaven var en evigvarende (syklisk) kalender, der hver dag i året var markert med et hakk eller en strek. Helligdager fikk i tillegg særskilte tegn, gjerne med grunnlag i den kirkelige tradisjonen som var knyttet til dagen (helgenattributter og lignende). Disse tegnene ble i folkelig tradisjon ofte sterkt forvansket eller omformet, for eksempel slik at de kom mer i overensstemmelse med den årlige arbeidssyklusen på en gård. Les mer …
Masovn, ovnstype til framstilling av råjern. Masovn ble første gang tatt i bruk i Norge i 1622 ( Bærum Jernverk). Fig. viser en masovn av vallonsk type (etter Rinman: Bergverks-Lexicon). Kjernen i masovnen var pipa (a), som på vallonske ovner hadde sirkulært tverrsnitt. Den var bygd opp av noenlunde ildfast sandstein ( stellstein, b) omgitt av en bakmur (c). Deretter fulgte en sandfylling (d), en ringmur (e), en fylling av gråstein og leire (f) og endelig yttermuren, som ble holdt sammen med ankerjern. Rundt toppen av pipa var kransen bygd. Herfra foregikk påfyllingen ( beskikningen) av ovnen, et arbeid som ble utført av kullharkere og oppgivere ( oppsettere). Kransen hadde røykåpning i taket. Masovn ble fyrt nedenfra, og temperaturen ble brakt i været ved hjelp av 1–2 store belger ( tysk Gebläse, n.) (g) plassert i belgbrystet (h) og drevet med vasshjul som gjerne sto i et tilbygd hjulhus. Når masovnen skulle settes i drift («påblæses»), ble pipa fylt med kull som ble holdt glødende i 14 uker inntil masovnen var gjennomvarm. Les mer …
|